Nervepirrende , skummelt og overveldende

Følelsene som strømmet rundt i kroppen før fredagens blogginnlegg ble postet var ubeskrivelige. Jeg var usikker på om jeg turte å trykke på publiser knappen, eller om jeg skulle drøye det nok en gang. Det ble nemlig skrevet bare noen dager etter at jeg hadde vært hos legen. Tanken var aldri å poste det da, men det var min måte å prosessere tankene, følelsene og frustrasjonen. I ettertid har jeg lest gjennom det gang på gang. Jeg har lurt på om jeg skulle publisere det, men ikke turt. Fredag ble dagen.

Grunnen til at jeg endelig delte det var som jeg skreiv i forrige innlegg, at jeg ville bidra til åpenheten rundt det å ha en sykdom og vanskeligheten med å få barn. Samtidig som jeg de siste månedene har følt at jeg ikke har kunnet vært helt ærlig i det jeg har delt på sosiale medier. Jeg kunne ikke skrive hvorfor jeg ikke orket å trene eller gjøre andre ting, fordi jeg ikke hadde delt årsaken til problemet. Nå er det endelig ute og jeg kan begynne å dele mer av hverdagen og hvordan den går opp og ned. Jeg vil også ta dere med i prosessen på de forskjellige tingene jeg må gjennom den neste perioden. Det er så sykt mange valg som må tas, leger som må besøkes og usikkerhet rundt så mange ting. Jeg er heldigvis veldig sikker på at alt ordner seg til slutt, spørsmålet er bare når. Foreløpig henger jeg litt å dingler mens jeg venter på en litt mer stabil hverdag.

Til slutt vil jeg bare si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger på fredagens blogginnlegg! Jeg satt å gråt ved flere anledninger når jeg leste kommentarer og meldinger. Dere er så utrolig rause og fine! ❤️

Åse Lene

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg