Følelsen rundt det å få en diagnose

Hvor skal jeg begynne ?

Det er så mange tanker og følelser som surrer rundt at det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, eller hva jeg egentlig føler om hele greia.. Det som gjør det vanskelig for min del er smertene, uvissheten og alle valgene man må ta.

For en stund tilbake oppsøkte jeg en gynekolog på grunn av en del smerter. Jeg hadde lenge drøyd denne timen. Jeg sa hele tiden til meg selv at smertene kom til å gå over etterhvert, jeg hadde jo ikke så vondt og det er jo bare veldig vondt av og til. Det var så mange unnskyldninger til hvorfor jeg skulle la vær å oppsøke legen. Til slutt fikk jeg fingeren ut og fant meg selv sittende hos gynekologen.

Jeg forklarte situasjonen, forklarte smertene og hun hadde raskt en tanke om hva “problemet” kunne være. Hun sa ikke så mye, men spurte heller mange spørsmål. “Jeg skal forklare mer etter at vi har sjekket deg, slik at jeg kan være sikker på det jeg mistenker”, sa hun.

Allerede da ble jeg litt nervøs, men holdt tårene tilbake. Jeg satt meg i stolen, løftet beina og ble undersøkt. Litt ukomfortabel prøvde jeg å småprate litt og late som om tankene mine var på noe helt annet enn problemet som så åpenlyst var der. Etter kort tid kunne hun bekrefte mistankene sine og prøvde å forklare litt hvordan ting så ut innvendig. Hoveddelen av samtalen skulle skje når undersøkelsen var ferdig og dermed fikk jeg lite informasjon der jeg satt med beina i været.

 

Tilbake i stolen ved siden av pulten hennes begynte hun å forklare diagnosen. På dette tidspunktet klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hoved symptomene er kraftige mensensmerter, smerter ellers i syklusen, kvalm, vanskeligheter med å bli gravid og smerter under samleie. Det jeg syns var vanskeligst var å høre at jeg kanskje ikke kan bli gravid. Samtidig prøvde hun å berolige meg, og forklare at det i noen tilfeller ordner seg på egenhånd og hvis ikke det går kan man få hjelp på andre måter. Heldigvis stresser jeg foreløpig ikke, men bare det å få beskjeden om at man kanskje ikke kan bli gravid var grusom. Jeg har alltid tenkt at det ikke ville bli noe problem.


Det å få en slik diagnose var både godt og vondt. Jeg syns det er godt fordi det bekrefter alle smertene jeg har hatt over en så lang periode. Og i tillegg få høre at smertene jeg har hatt ikke er normale. Det hjelper også når jeg kan gi smertene i hverdagen en årsak og ikke bare gå rundt å føle meg halvveis hele tiden.

Det som var og er vondt er smertene, usikkerheten og vissheten om at formen min ikke blir bedre, men heller værre.

Jeg er så glad for at det i løpet av de siste årene har blitt mer snakk om at mange faktisk sliter med å få barn og at det er helt normalt. Hovedgrunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg ønsker å bidra til denne åpenheten, bidra til at det skal være greit å snakke om infertilitet eller vanskeligheter med å få barn. Kanskje dette innlegget kan hjelpe andre til å være åpne om problemene sine.

Til slutt vil jeg bare si at det er så mange jeg kunne tenkt meg å snakket med over en kopp kaffe og forklart situasjonen face to face. I fare for at det hadde blitt en tårefylt og sår opplevelse, har jeg heller valgt å skrive om det. Ved å gjøre det kan alle lese det og jeg slipper å forklare situasjonen min så mange ganger OG jeg slipper å svare på spørsmål som “skal ikke dere ha barn snart”, “er det ikke snart deres tur” eller “når tenker dere å ha barn”.

Gjerne hjelp meg med å dele dette videre for å bidra til åpenheten rundt dette temaet.

– Åse Lene

4 kommentarer
    1. Ååååå det er vondt å lese Åse, men du skriver veldig bra 😍 Tenker masse på deg ❤️❤️❤️ Jeg er her for deg, det håper jeg du vet 😘

    2. Jeg kjenner deg ikke, så bare ei som delte innlegget ditt og blei nysgjerrig.
      Jeg vil bare si at jeg har samme diagnose som deg (uten at du har skrevet diagnosen så skjønte jeg med en gang hva det var. Men siden jeg ikke vet om det er bevisst at du ikke sier diagnosen så skriver heller ikke jeg den), og blei ufrivillig gravid en måned etter jeg blei operert for diagnostisering og fikk samme beskjed som deg ang graviditet.
      Barn nr 2 blei unnfanget på første forsøk. Så vit at det er absolutt ikke sikkert det blir så vanskelig som du frykter, og vit også at du kan være symptomfri i hele 7 år etter en eventuell fødsel. Jeg var det mellom mine to svangerskap, og det var aldeles nydelig 🙌
      Håper du finner roen rundt diagnosen og kan kjenne at det finnes både håp og hjelp å få! Operasjon kan også gjøre deg symptomfri, noen ganger kommer det tilbake etter en stund, andre ganger forblir man frisk. Det kommer litt an på hvor problemet ligger (det kan være rundt i hele kroppen hvis du ikke var klar over det, selvom det ikke er så vanlig).

      1. Tusen takk for oppmuntring og tilbakemelding. Jeg har bevisst valgt å vente litt med å direkte skrive hva diagnosen er, selvom mange skjønner det. Jeg kommer til å skrive mer om det etterhvert og veien min videre i denne prosessen. Jeg har heldigvis veldig roen med at alt vil ordne seg etterhvert, men bare det å få en slik beskjed er tøff og vanskelig å takle. Jeg er glad for at jeg hører om andre som har vært gjennom det samme og ikke minst kommet styrket ut av det 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg