Det var visst ikke så lett…

Det å få barn var ikke så lett som vi hadde sett for oss. Vi hadde tenkt at det kom til å gå fort, uten å tenke så veldig mye over det. I min familie er jeg den eneste jenta og har kun mamma å sammenligne meg med. Og med tanke på at vi er 6 søsken, tenkte jeg at det ville bli lett for meg også. Jeg har noen venninner som har slitt med å bli gravid, men tenkte aldri at det skulle bli sånn for meg. Der tok jeg dessverre feil..

Vi planlagte det å få barn ned til minste detalj. Mye fordi jeg elsker å planlegge og at jeg elsker å ha kontroll på ting. Graviditet var ikke noe annerledes. Jeg ville planlegge hvilket tidsrom det passet best å bli gravid, hvilket tidsrom det passet best å føde, hvordan permisjonen ville se ut, hvordan det passet med jobb, studie, oppussing og alt annet som skulle legges til rette for det eventuelle barnet som skulle komme.

Heldigvis fikk jeg vite tidlig i prosessen at det kunne være vanskelig for meg å bli gravid, men prøvde å ta lett på den beskjeden i begynnelsen. Etter som månedene gikk og mensen fortsatt kom, begynte jeg å se mørkere på det å bli gravid i det hele tatt. Det gikk virkelig ikke slik vi ønsket eller planlagte. Det sies at man bare må slutte å tenke på det og heller ta det som det kommer. Men alle som har vært i denne situasjonen vet at det er fysisk umulig. Når man ønsker seg barn og ikke går på prevensjon, tenker man automatisk på det hver eneste måned. Eller det gjør i hvertfall jeg..

Den siste perioden har vi innsett at ting ikke kan planlegges. Vi har tenkt på alle samtalene vi har hatt rundt dette temaet, alle forventningene, alle gledene og alle tårene. Det er vondt, men samtidig ønsker vi å prøve å snu det rundt til noe positivt. Noe jeg har veldig troen på at vi klarer. Nå er det bare å håpe og be om at dette ordner seg på en grei måte og at vi en dag sitter med det barnet vi har drømt om så lenge ❤️

Åse Lene

10 kommentarer
    1. Så sårt og vondt for dere , jeg har ingenting å sammenlikne med , jeg selv slet i ca 1,5 år før jeg ble gravid, uten at det var « no feil « med kroppen vår , jeg ble bare ikke gravid . Men i 1995 , Mai sådann, giftet vi oss .. og vips var jeg vist 2 uker på vei da, så ja, tror på at man skal la kroppen gjøre sitt , men at det ikke er lett , det er fult forståelig . Ønsker deg en fin helg , takk for at du deler og lykke til ❤️

    2. Tenker på dere. Var i samme situasjon. Men dere må ikke gi opp. Giftet meg i 1980 og i 1989 kom førstemann. Det ble mye prøving og feiling, men etter mange år kom gutten med hjelp fra Rikshospitalet. Hvet du har det samme som meg og det som satte prikken over ien var at jenta kom 2 år senere uten hjelp. Stå på dette klarer dere😀😀💖

    3. Har vært i nøyaktig samme situasjon som deg. Ønsket å planlegge det, men det visste seg å bli umulig. Mensen var ett nederlag måned etter måned. Fikk tillegg påvist pcos, som betydde for meg å endre livsstil med diett og trening. Det er ikke bare bare det heller. Det endte med ivf som jeg kjente først på som et nederlag siden jeg ville på ett vis bli gravid på egenhånd. Men nå er jeg høygravid med ei lita jente i magen. Så selv om ting ikke ble som jeg tenkte så er jeg snart mor med alle tankene og forventningene det innebærer.

      1. Så fantastisk! ❤️
        Ja, er fort å kjenne på det nederlaget når man hører at man må få hjelp.. Det gjør jeg virkelig selv også. Samtidig tror jeg det er viktig å ta imot den hjelpen man kan få ❤️

    4. Sitter i dag med to små nydelige ❤️ etter år med prøving. Lykke til, heier på dere❤️ Håper dere snart får positive nyheter

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg