Et valg vi må ta ..

I den prosessen vi er i nå er det utrolig mange valg å ta. Det er ting jeg aldri har tenkt over før og egentlig ikke har så lyst til å tenke på heller. Det hadde vært så mye lettere hvis alt bare hadde gått av seg selv og at vi ikke måtte blande inn så mange andre i denne prosessen. Dette er en prosess som egentlig skal være veldig fin og unik (i mine øyne). Nå blir den heller erstattet med spørsmål, usikkerhet og litt mer bekymring.

Helt siden jeg begynte å være åpen rundt problemet med å få barn har jeg fått mange tilbakemeldinger. Både familie og venner har kommet å snakket om deres dårlige samvittighet ovenfor meg. En dårlig samvittighet over at de har det vi egentlig ønsker oss. Og at de ikke trengte å tenke en ekstra tanke på å få ting til å klaffe. Jeg forstår tankene og forstår samvittigheten.. Heldigvis har vi tatt et veldig bevisst valg i forhold til dette, og det er at vi har valgt å være TAKKNEMLIGE!

Takknemlig for alle barnefamiliene vi har rundt oss. Takknemlige for alle barna vi kan låne og levere tilbake når vi blir “lei”. Takknemlige for at vi kan lære mye av andre, før vi sitter i situasjonen selv. Takknemlige for at vi kan lære av de som har gått gjennom dette før oss.

Jeg kunne ramset opp så mye mer, fordi det er så mye vi kan bestemme oss å være takknemlige for. Vår tid som foreldre kommer forhåpentligvis veldig snart. Fram til det skjer, har vi bestemt oss for å fokusere på takknemligheten!

Åse Lene

Det var visst ikke så lett…

Det å få barn var ikke så lett som vi hadde sett for oss. Vi hadde tenkt at det kom til å gå fort, uten å tenke så veldig mye over det. I min familie er jeg den eneste jenta og har kun mamma å sammenligne meg med. Og med tanke på at vi er 6 søsken, tenkte jeg at det ville bli lett for meg også. Jeg har noen venninner som har slitt med å bli gravid, men tenkte aldri at det skulle bli sånn for meg. Der tok jeg dessverre feil..

Vi planlagte det å få barn ned til minste detalj. Mye fordi jeg elsker å planlegge og at jeg elsker å ha kontroll på ting. Graviditet var ikke noe annerledes. Jeg ville planlegge hvilket tidsrom det passet best å bli gravid, hvilket tidsrom det passet best å føde, hvordan permisjonen ville se ut, hvordan det passet med jobb, studie, oppussing og alt annet som skulle legges til rette for det eventuelle barnet som skulle komme.

Heldigvis fikk jeg vite tidlig i prosessen at det kunne være vanskelig for meg å bli gravid, men prøvde å ta lett på den beskjeden i begynnelsen. Etter som månedene gikk og mensen fortsatt kom, begynte jeg å se mørkere på det å bli gravid i det hele tatt. Det gikk virkelig ikke slik vi ønsket eller planlagte. Det sies at man bare må slutte å tenke på det og heller ta det som det kommer. Men alle som har vært i denne situasjonen vet at det er fysisk umulig. Når man ønsker seg barn og ikke går på prevensjon, tenker man automatisk på det hver eneste måned. Eller det gjør i hvertfall jeg..

Den siste perioden har vi innsett at ting ikke kan planlegges. Vi har tenkt på alle samtalene vi har hatt rundt dette temaet, alle forventningene, alle gledene og alle tårene. Det er vondt, men samtidig ønsker vi å prøve å snu det rundt til noe positivt. Noe jeg har veldig troen på at vi klarer. Nå er det bare å håpe og be om at dette ordner seg på en grei måte og at vi en dag sitter med det barnet vi har drømt om så lenge ❤️

Åse Lene

Gjør jeg for mye ?

Den siste perioden har jeg delt veldig åpent og ærlig om hvordan jeg har det. At jeg har fått diagnosen endometriose og at dette har stor påvirkning på hverdagen min. Som alle andre kroniske sykdommer, går hverdagen opp og ned. Jeg kan føle meg helt topp en periode, mens andre perioder kan ingenting annet en sofaen friste. Jeg blir ekstremt fort sliten og klarer ikke helt å følge med på det som skjer rundt meg.

De som kjenner meg eller har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg er veldig opptatt av trening og fysisk aktivitet. Jeg trives godt med å være i aktivitet og ingenting slår følelsen man får etter en god treningsøkt.

Den siste perioden har dette også vært utfordrende og tungt. Jeg har slitt med motivasjonen og det har vært veldig tungt å komme i gang på morgenen. Det som har hjulpet for meg er å avtale treningsøkter sammen med andre, og la det motivere meg. Jeg har funnet en god rutiner og får inn de treningsøktene jeg ønsker.

Det er kanskje noen som syns det er en rar måte å bruke energien min på, men for meg er dette helt rett. Når kroppen verker og nesten alt gjør vondt, må jeg finne noe som hjelper på den mentale helsen min. Det er så lett å grave seg ned i et mørkt hull, og se på alt man ikke får til.. Her har treningen vært gull for meg! Jeg har klart å bruke kroppen, kjenne at den fungerer og at jeg klarer å pushe meg.

Jeg kunne valgt å se på det negative rundt hele greia, tenke på alt jeg ikke har fått gjort eller at jeg løfter mye mindre på trening. MEN hva er poenget med det? Jeg velger å se på det positive og det jeg faktisk klarer.

Jeg håper dette kan motivere deg til å se på det du får til og at det hjelper deg til å gjøre ting som gir deg en godfølelse. Om det resulterer i at du ligger på sofaen resten av dagen, så har du ihvertfall gjort noe du ønsket. Det er det som er tankegangen min.

Med det sier jeg GOD HELG, håper den blir fantastisk !

Åse Lene

Det alle skjønte, men jeg ikke sa..

Nå er det en liten stund siden jeg delte opplevelsene mine rundt det å få en diagnose. Jeg har fått enormt god respons på det og syns det er gøy at folk er med å deler videre, slik at det blir mer normalt å snakke om disse tingene. Som jeg har sagt flere ganger så ønsker jeg å være åpen og ærlig i hele prosessen og håper at mange syns det er interessant. Hvis ikke du har lest det først blogginnlegget enda, kan du lese det her “Følelsen rundt det å få en diagnose” 

I det innlegget beskrev jeg hvordan jeg hadde det og at jeg fikk en diagnose for en stund tilbake. Jeg valgte bevisst å ikke skrive hva diagnosen het, selvom mange skjønte det ut ifra symptomene jeg beskrev. Jeg valgte det fordi jeg fortsatt er i prosessen av å lokalisere det og finne ut av hvilken alvorlighetsgrad det er. Diagnosen jeg har fått heter Endometriose og det er faktisk 1 av 10 kvinner som har det. Skremmende høye tall med tanke på hvor lite det snakkes om..

Jeg hadde aldri hørt om det før jeg satt hos legen og fikk beskjeden selv, og dermed vil jeg være med å bidra til at flere hører om det, snakker om det og at flere forstår det. Det er en vanskelig sykdom å forklare fordi den utspiller seg så forskjellig hos de som har det, selv om hovedsymptomene ofte er like. Jeg skal skrive mer om endometriose ved en senere anledning.

For noen uker siden var jeg på sykehuset for å ta MR og denne uken er det nok et legebesøk som står for tur. I denne prosessen er det så utrolig mange spørsmål, mye usikkerhet og forferdelig mange tanker. Jeg gleder meg til å få flere svar og en følelse av at jeg kommer meg litt videre.

Jeg håper dere får en fantastisk onsdag ❤️

Åse Lene

Er det verdt det ?

Denne uken hadde jeg min første intervalløkt på LENGE! Jeg har rett og slett vært litt redd for å løpe. Jeg sliter med støtsmerter i magen hver gang jeg støter litt for hardt ned mot bakken. Det sier seg jo selv at det ikke er behagelig, og i hvert fall ikke på løpetur når man støter hardt mot bakken HELE tiden. Derfor har jeg vært veldig forsiktig med løping den siste perioden.

Sist jeg var hos legen tok jeg opp dette problemet og min frustrasjon over at jeg ikke fikk løpt, eller gjort det jeg egentlig ønsket. Da fikk jeg til svar at jeg kunne prøve å ta noen ekstra smertestillende før løpetur å se hvordan det går. Heldigvis funker det foreløpig veldig bra for min del. Jeg kjenner ikke så mye på smertene underveis og kan nyte treningen mer, men er det verdt det?

For min del er det absolutt verdt det! Selvom jeg har lite energi for tiden, sliter med mye smerter og generelt litt tung i kroppen, så er trening ofte en psykisk greie for min del. Det har alltid vært min måte å få ut aggresjon på, min måte å takle ting og min måte å føle at kroppen fortsatt fungerer. Løping har alltid vært den beste medisinen, og etterhvert har jeg heldigvis flært meg å elske styrketrening også.

På videregående hadde jeg en tøff periode og klarte å løpe på meg en beinhinnebetennelse, noe jeg strevde lenge med å bli kvitt. Samtidig som det også har preget løpingen i ettertid. Derfor er jeg alltid veldig forsiktig med hvordan, hvor ofte og ikke minst hvor jeg løper. Jeg vil fortsatt bruke løping som en måte å takle ting på, men ikke ta det så langt at jeg løper på meg flere skader.

Hvis ikke du har prøvd trening som en måte å takle livets opp og nedturer på, er det virkelig å anbefale. Gå på trening når du er ekstra frustrert, trenger en pause og få ut litt av aggresjonen som så fort bygger seg opp hvis ikke man får det ut. For meg er det som sagt den beste medisinen!

 

Åse Lene

Nervepirrende , skummelt og overveldende

Følelsene som strømmet rundt i kroppen før fredagens blogginnlegg ble postet var ubeskrivelige. Jeg var usikker på om jeg turte å trykke på publiser knappen, eller om jeg skulle drøye det nok en gang. Det ble nemlig skrevet bare noen dager etter at jeg hadde vært hos legen. Tanken var aldri å poste det da, men det var min måte å prosessere tankene, følelsene og frustrasjonen. I ettertid har jeg lest gjennom det gang på gang. Jeg har lurt på om jeg skulle publisere det, men ikke turt. Fredag ble dagen.

Grunnen til at jeg endelig delte det var som jeg skreiv i forrige innlegg, at jeg ville bidra til åpenheten rundt det å ha en sykdom og vanskeligheten med å få barn. Samtidig som jeg de siste månedene har følt at jeg ikke har kunnet vært helt ærlig i det jeg har delt på sosiale medier. Jeg kunne ikke skrive hvorfor jeg ikke orket å trene eller gjøre andre ting, fordi jeg ikke hadde delt årsaken til problemet. Nå er det endelig ute og jeg kan begynne å dele mer av hverdagen og hvordan den går opp og ned. Jeg vil også ta dere med i prosessen på de forskjellige tingene jeg må gjennom den neste perioden. Det er så sykt mange valg som må tas, leger som må besøkes og usikkerhet rundt så mange ting. Jeg er heldigvis veldig sikker på at alt ordner seg til slutt, spørsmålet er bare når. Foreløpig henger jeg litt å dingler mens jeg venter på en litt mer stabil hverdag.

Til slutt vil jeg bare si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger på fredagens blogginnlegg! Jeg satt å gråt ved flere anledninger når jeg leste kommentarer og meldinger. Dere er så utrolig rause og fine! ❤️

Åse Lene

 

Følelsen rundt det å få en diagnose

Hvor skal jeg begynne ?

Det er så mange tanker og følelser som surrer rundt at det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg egentlig har det, eller hva jeg egentlig føler om hele greia.. Det som gjør det vanskelig for min del er smertene, uvissheten og alle valgene man må ta.

For en stund tilbake oppsøkte jeg en gynekolog på grunn av en del smerter. Jeg hadde lenge drøyd denne timen. Jeg sa hele tiden til meg selv at smertene kom til å gå over etterhvert, jeg hadde jo ikke så vondt og det er jo bare veldig vondt av og til. Det var så mange unnskyldninger til hvorfor jeg skulle la vær å oppsøke legen. Til slutt fikk jeg fingeren ut og fant meg selv sittende hos gynekologen.

Jeg forklarte situasjonen, forklarte smertene og hun hadde raskt en tanke om hva “problemet” kunne være. Hun sa ikke så mye, men spurte heller mange spørsmål. “Jeg skal forklare mer etter at vi har sjekket deg, slik at jeg kan være sikker på det jeg mistenker”, sa hun.

Allerede da ble jeg litt nervøs, men holdt tårene tilbake. Jeg satt meg i stolen, løftet beina og ble undersøkt. Litt ukomfortabel prøvde jeg å småprate litt og late som om tankene mine var på noe helt annet enn problemet som så åpenlyst var der. Etter kort tid kunne hun bekrefte mistankene sine og prøvde å forklare litt hvordan ting så ut innvendig. Hoveddelen av samtalen skulle skje når undersøkelsen var ferdig og dermed fikk jeg lite informasjon der jeg satt med beina i været.

 

Tilbake i stolen ved siden av pulten hennes begynte hun å forklare diagnosen. På dette tidspunktet klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hoved symptomene er kraftige mensensmerter, smerter ellers i syklusen, kvalm, vanskeligheter med å bli gravid og smerter under samleie. Det jeg syns var vanskeligst var å høre at jeg kanskje ikke kan bli gravid. Samtidig prøvde hun å berolige meg, og forklare at det i noen tilfeller ordner seg på egenhånd og hvis ikke det går kan man få hjelp på andre måter. Heldigvis stresser jeg foreløpig ikke, men bare det å få beskjeden om at man kanskje ikke kan bli gravid var grusom. Jeg har alltid tenkt at det ikke ville bli noe problem.


Det å få en slik diagnose var både godt og vondt. Jeg syns det er godt fordi det bekrefter alle smertene jeg har hatt over en så lang periode. Og i tillegg få høre at smertene jeg har hatt ikke er normale. Det hjelper også når jeg kan gi smertene i hverdagen en årsak og ikke bare gå rundt å føle meg halvveis hele tiden.

Det som var og er vondt er smertene, usikkerheten og vissheten om at formen min ikke blir bedre, men heller værre.

Jeg er så glad for at det i løpet av de siste årene har blitt mer snakk om at mange faktisk sliter med å få barn og at det er helt normalt. Hovedgrunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg ønsker å bidra til denne åpenheten, bidra til at det skal være greit å snakke om infertilitet eller vanskeligheter med å få barn. Kanskje dette innlegget kan hjelpe andre til å være åpne om problemene sine.

Til slutt vil jeg bare si at det er så mange jeg kunne tenkt meg å snakket med over en kopp kaffe og forklart situasjonen face to face. I fare for at det hadde blitt en tårefylt og sår opplevelse, har jeg heller valgt å skrive om det. Ved å gjøre det kan alle lese det og jeg slipper å forklare situasjonen min så mange ganger OG jeg slipper å svare på spørsmål som “skal ikke dere ha barn snart”, “er det ikke snart deres tur” eller “når tenker dere å ha barn”.

Gjerne hjelp meg med å dele dette videre for å bidra til åpenheten rundt dette temaet.

– Åse Lene