Det river i hjerte

I dagens blogginnlegg vil jeg dele om hvordan det var å besøke sykehuset i Romania. Det er mange tanker og følelser rundt det besøket og jeg tror aldri man forstår hvordan det er før man ser det. Jeg vil i hvert fall prøve å sette ord på det og beskrive det så godt jeg kan. Selv kunne jeg på mange måter tenkt meg å dele bilder fra sykehuset med dere, slik at dere kan se hvordan det er. Men med tanke på barna, sykehuset og den sårbare situasjonen de er i så gjør jeg selvfølgelig ikke det.

Vi besøker forlatte barn på sykehuset. Jeg forstår ikke helt hvordan det går an, men i Romania kan foreldre bare forlate barna sine på sykehuset. Der blir de liggende på et rom hele dagen. De ligger i hver sin sprinkelseng, uten leker og ting å stimuleres av. De blir kanskje skiftet på noen ganger til dagen og matet ved behov. Ingen kos. Ingen omsorg. Ingen kjærlighet.

Derfor har den organisasjonen vi besøkte bestemt seg for å besøke barna på sykehuset tre dager i uka. Mandag, onsdag og fredag. På mandagsbesøkene kan de oppleve at barna ikke har blitt skiftet på hele helgen. De har samme tøy på seg, helt gjennomvåte av mangel på bleieskift og rommet lukter deretter. Barna blir vanligvis sendt på barnehjem mellom 2-3års alderen, men fram til det blir de liggende på dette rommet.

 

Vanligvis går de ukentlige besøkene veldig bra og de får gjennomført alle. Andre ganger opplever de mye motstand fra ledelsen på sykehuset og kan i perioder bli utestengt. Ønsket til denne organisasjonen er å komme inn å gi barna litt oppmerksomhet, skifte på de, holde de, synge, leke og bare vise kjærlighet. Jeg elsker den tankegangen ❤️

Jeg ønsker å dele Petter sin historie med dere. Han ble født med et handikap. Jeg har ikke forstått helt hva det innebar for han, men det var ikke et stort problem i utgangspunktet. Han ble forlatt av foreldrene sine, barnehjemmene ville ikke ta imot han på grunn av handikappet og har derfor blitt liggende på sykehuset siden. Nå er han 8 år gammel og ligger fortsatt på sykehuset. I og med at han har blitt liggende i en seng hele tiden uten å bli stimulert, har kroppen blitt deretter. Ingen muskler. Ingen krefter. Ingen funksjon. Han får mat gjennom en nesesonde og har det rett og slett ganske vondt. Dersom Petter hadde fått fysioterapi og omsorg, ville han vært et ganske normalt barn.

 

Historier som Petter sin, gjør det verdt turene til sykehuset. Tenkt at de har muligheten til å gå innom tre dager i uka og vise omsorg og kjærlighet. Det ønsker jeg også å være med på!


Når jeg har vært i Romania og sett hvordan situasjonen er i et annet land i EUROPA, blir jeg ekstra takknemlig for hvordan vi har det i Norge. Vi har et fungerende helsevesen og et fungerende system. Vi må virkelig ikke reise langt for å se noe annet. Jeg håper dere kan sitte igjen med en liten takknemlighet for at vi har det så bra, og et hjertesukk for at mange andre har det så vondt.

Åse Lene

Et prosjekt for hele byen

Nå er vi vel hjemme fra Romania, men den kommende uken vil jeg fortsatt dele noen opplevelser fra turen med dere. Selvom jeg har vært i Romania mange ganger så er det mange inntrykk på en slik tur. Jeg har fortsatt ikke skrivd noe om hvordan besøket på sykehuset var, så det blir nok neste innlegg. Dagens innlegg skal handle om prosjektet vi reiste ned for. Det var jo i hovedsak Gard de trengte der nede, så jeg var bare med som reisepartner og storkoste meg med det. Jeg fikk heldigvis unnagjort mange andre ting mens Gard var å jobbet.

Jobben denne gangen var å legge rør til to garderober. Når vi først kom ned, så Gard litt mørkt på jobben. De fikk ikke tak i de materialene Gard ønsket og når vi først reiser så langt for å hjelpe, vil vi helst gjøre det ordentlig. Etter mye leting fikk vi tak i det vi trengte og Gard jobbet på! Hele dagene gikk til det. For Gard var det en stor overgang å plutselig jobbe i Romania med en gjeng hvor bare noen få kunne engelsk. Da ble kroppsspråket den store kommunikasjonskilden. Jeg ser for meg at de hadde det utrolig gøy mens de jobbet og sto på.

De ble heldigvis ferdige med alt på fredag kveld, så vi kunne ha lørdagen sammen og få tid til andre ting, blant annet det jeg skreiv om i forrige innlegg. Du kan lese om det HER! 

Nå er det bare å begynne å planlegge neste tur og se når det blir. Det kan være alt fra februar til mai, så vi får bare være klare når telefonen kommer.


Jeg gleder meg veldig til dette prosjektet blir ferdig! Det er en bygning som ligger veldig sentralt i byen. Plasseringen er rett med fotballstadion i byen og det er mange aktiviteter rundt der. I bygningen har de allerede et doktorkontor. Der kan alle som trenger det, komme å få hjelp. I tillegg blir det en stor gymsal og treningsrom som skal brukes til treninger med ungdommene og andre i byen. Det blir blant annet fotball og basketball treninger. Det skal også være en kaffebar, hvor alle er velkomne til å ta seg en kaffe, ha litt mat og kose seg. Til slutt skal det være et konferansesenter, som skal brukes som møtelokale og som også kan brukes av andre som trenger det.

Her er planløsningen. Det som er merket med gult er de garderobene Gard jobbet med denne turen.

 

Målet er at alt skal være ferdig til oktober, men det har vært mye styr med arkitekten så vi må bare vente å se. Det blir en del turer til Romania dette året, i og med at Gard skal hjelpe med alt rørleggerarbeidet. De neste turene vil også bli oppdatert her på bloggen, så det er bare å følge med. Jeg håper dere har likt innleggene fra turen og at opplevelsene våre har gjort litt inntrykk på dere også.

Jeg håper dere får en fantastisk uke ☀️

Åse Lene

Tenk at dette kan være hverdagen til noen !

I går var siste hele dagen vi hadde i Romania og dagen i dag går til reising. Gårsdagen var fylt med utrolig mange opplevelser, så i dag skal jeg fortelle om den ene, så kommer det en annen seinere i uka.


Vi startet dagen med å finne fram en seng og en sofa. For vi skulle nemlig til et gammelt ektepar å hjelpe de å rydde litt i huset. Dette paret bor i landsbyen. Mannen er 91 år gammel, mens kona er 90. På fredag var de vi jobber med hos dem å ga de nye klær. Klærne dere ser i bildene er brukte klær som er sendt fra Norge. De har et helt greit hus, men det har ikke blitt tatt vare på. De oppholder seg bare i et rom, hvor de spiser, sover og ser på TV. Kona har en sofa hun sover i, mens mannen sover i en seng. Det er ikke lett å si hvor lenge de har hatt disse møblene, men det er i hvertfall mange år. Alt de har er hullete og ekkelt. Derfor ønsket vi å hjelpe dem å rydde, bli kvitt de gamle møblene og sette inn nye.

Da vi kom var første prosjektet å få ekteparet ut av rommet og finne en annen plass de kunne oppholde seg mens vi jobbet. Nå er det vinter og kaldt, så de kunne ikke sitte ute. Kona gikk til nabohuset, mens mannen ønsket å se på. Derfor endte jeg opp med å holde han med selskap.

Når de var ute av huset var det bare å sette i gang, få ting ut og begynne å feie litt. Alt måtte på søpla, fordi det var fullt av lopper og mus.

Det var utrolig mye søppel og støv der inne og vi måtte ha masker på fordi det ble så støvete. Men når alt var ute og de nye møblene kom inn, ble det som et helt nytt rom!

Etter at de siste bildene var tatt, ble det lagt på nytt sengetøy og satt opp nye gardiner. Det ble så mye bedre der!

For meg er det vanskelig å sette meg inn i situasjonen de er i. Det å være så gammel, ikke ha noe godt helsevesen og bo i et gammelt og skittent rom. Det er så langt fra min virkelighet! Det må ha vært utrolig overveldende for dem å få alt dette gjort på en dag. De vi jobbet med har heldigvis forberedt dem på dette i mange måneder og de var utrolig takknemlige når de fikk se det nye rommet.

Neste uke skal de tilbake å hjelpe dem med kjøkkenet, vaske tallerknene de har og fikse det som må fikses.

Dette er bare en av mange familier som har det slik i denne landsbyen og planen er å hjelpe flere etterhvert. Det som gjør mest inntrykk på meg, er at disse tingene som vi ga denne familien er møbler som er sendt fra Norge. Det er så godt å se at det vi gir og sender ned, blir brukt og verdsatt.

Dersom noen ønsker å støtte et sinnsykt bra arbeid, så har dere mulighet til det. Her er både vipps og kontonummer, merk med “Gateway to Hope”. Tusen takk ❤️

 

Åse Lene

Livet er så urettferdig !

I dag ønsker jeg å dele litt om plassen vi bor mens vi er her i Romania. Det heter Gateway to Hope og blir drevet av to ektepar fra Canada. De fikk en visjon for en del år tilbake om å hjelpe unge mødre som har det vanskelig. Her i Romania blir jentene ofte slått, mishandlet eller solgt til andre slik at familien eller kjæresten kan tjene penger. De blir ofte gravide fordi de ikke vet hvordan de beskyttes mot det, eller at de ikke har penger til prevensjon. I tillegg er alkoholisme et stort problem. Mange jenter opplever dessverre at mannen eller kjæresten blir fulle og mishandler dem.

Derfor var det et stort ønske å ha en plass man kunne ta imot disse jentene. Det tok ikke lang tid før tegningene var på plass og byggeprosessen var i gang. Etter at bygget sto ferdig var det mye papirarbeid som måtte på plass før det kunne tas i bruk.

For oss nordmenn er det nok ganske urealistiske historier som ligger bak livene til disse jentene. Jeg ønsker derfor å dele en av dem med dere, slik at dere får et innblikk i hvor viktig slike arbeid er.

Julie sin historie:

Dette er selvfølgelig et fiktivt navn, slik at jenta kan beholde sin anonymitet.

Julie ble kastet på søpla da hun var 6 måneder gammel, mens broren ble solgt slik at familien fikk litt penger. Hun ble funnet og fikk plass på et barnehjem. Etter en periode på barnehjemmet ble hun plassert i en fosterfamilie. Når Julie var 16 år reiste denne familien med henne til Danmark og hun ble der i ca. 4 år. Hos denne familien hadde hun alt hun trengte, familie, hus og mat. På et tidspunkt begynte hun å savne sin biologiske familie som fortsatt bodde i Romania. Derfor reiste hun tilbake, alene.

Hun kom tilbake og fant familien igjen. Det var spesielt lillesøstera hun savnet, men fikk vite at hun var død på grunn av mishandling. Det var også mye narkotika og alkoholisme i familien og på et tidspunkt forsøkte Julie også dette.

I denne perioden forelsket hun seg i en gutt og ble gravid. Han begynte tidlig å slå og mishandle henne. Det Julie ikke visste om gutten hun forelsket seg i, var at han sto bak salg av jenter til Frankrike for prostitusjon. Etter at hun hadde født det første barnet, ble også hun tvunget ut i prostitusjon. Hun ble truet mye, men klarte etterhvert å komme seg unna. Hun havnet på gata og bodde der sammen med barnet sitt , mens hun i tillegg var gravid med enda et barn. Julie ble boende på gata i 7 måneder før to jenter oppdaget og ønsket å hjelpe henne. De fant et krise senter hvor hun kunne bo midlertidig og fødte det andre barnet sitt der. Det var dessverre ikke trygt å bo der, fordi kjæresten lette etter henne og ville ha henne tilbake i arbeid for han. De lette etter en plass hun kunne bo og fant Gateway to Hope.


Det er en umenneskelig situasjon å være i og uheldigvis er det flere slike historier å finne. Jeg tenkte å gi deg muligheten til å hjelpe dersom du ønsker det. Det er ikke alle som har lyst å reise til slike steder, men har et ønske om å støtte økonomisk. Her har du mulighet til å overføre eller vippse. Merk gaven med “gateway to hope”, så kommer alt dit det skal. Tusen takk ❤️

 

Åse Lene

Nå reiser jeg !

I dag er dagen og turen går til Romania!

Tanken med turen er at vi skal hjelpe til på et prosjekt de har der nede. Gard er rørlegger og planen er at han skal legge rør til noen garderober. Jeg er bare med som reisepartner og tolk. Dersom du er interessert kan du lese mer om prosjektet HER. Jeg kommer til å skrive noen innlegg mens vi er der nede og noen i ettertid. Selvom vi skal jobbe på prosjektet håper jeg vi får tid til andre ting også. Det vi gjør i Romania som har satt størst spor i meg er besøkene på sykehuset. Jeg håper vi får tatt en tur dit på fredag og at jeg kan få delt noen av de opplevelsene med dere.

Nå ligger en dag med reise foran oss. Jeg var heldig som fikk tak i billige flybilletter, men det medfører en del mellomlandinger. Vi startet på Kjevik og ankommer Romania i kveld.

PS: Viktig å kose seg på tur!

Planen er å nyte hverandres selskap, i tillegg til at jeg vil få unnagjort litt pensum, mens Gard har lastet ned en del episoder og skal zone ut med det. Spesialpedagogikk boka er en tykk lefse, så jeg har en del å lese.

Jeg gleder meg til å oppdatere dere om prosjektet og selve turen. Håper du får en fantastisk dag og setter pris på de du har rundt deg.

Åse Lene

Hvor går turen nå ?

Plutselig ble en ny tur booket! Vi har vært forberedt på denne turen siden sommeren, men ikke helt visst når det kom til å skje. Vi bestilte billettene på mandag og reiser allerede neste uke til ROMANIA!

Romania har betydd mye for meg i mange år. Jeg reiste dit for første gang som 16åring og den turen resulterte i at jeg reiste ned flere ganger i året. Jeg følte virkelig at jeg kunne bidra og bety en forskjell i andres liv. Jeg møtte barn og unge som trengte kjærlighet, og den kjærligheten ønsket jeg å gi.

Grunnen til at vi reiser til Romania så fort er fordi vi skal hjelpe til på et prosjekt der nede. De holder på å fikse opp en stor bygning som skal inneholde legekontor, treningssenter/gymsal, konferanserom, kaffebar og et rom de kaller “Job Training” hvor de skal lære folk å arbeide med praktiske ting. Historikken i den delen av Romania som vi besøker er ganske trist. Det er utrolig mye fattigdom og slum. De fleste barna i de fattige strøkene klarer ikke å fullføre barneskolen og blir ofte giftet bort i veldig ung alder. Det blir fort en ond sirkel hvis man er født i slummen og fattigdom. Derfor ønsker de å lære de unge å arbeide, slik at de har en større mulighet til å forsørge seg selv uten å tigge eller prostituere seg selv eller andre i familien. Det er en uvirkelig situasjon for de fleste av oss, men i denne delen av Romania er dette hverdagen.

Dersom dere ønsker å lese mer om prosjektet, kan dere gjøre det HER!

Jeg kommer til å skrive mer om arbeidet når vi er der nede. Dersom du har noen spørsmål er det bare å spørre, så skal jeg prøve å svare i innleggene jeg skriver mens vi er der.


Forrige tur til Romania

I sommer reiste vi en liten gjeng til Romania. Vi reiser ofte med ungdommer fra Norge, slik at de kan få muligheten til å være med å kjenne på den gode følelsen av å hjelpe andre. Prosjektet i sommer var å hjelpe en familie med huset deres. De bodde 12 stykker i et lite hus som besto av to rom, men kun det ene var i bruk. Derfor ønsket vi å fikse litt på det andre rommet for at familien skulle få litt større plass.

Ungdommene var med å satt opp plater, sparklet og malte. Det er litt av en erfaring å ta med seg videre i livet!

Det er også viktig å vite at man ikke må reise til Romania eller et annet land for å hjelpe andre mennesker. Det er nok noen i nabolaget eller i området ditt som gjerne kunne trengt en hjelpende hånd eller litt ekstra omsorg. Vi har alle mulighet og tid til å bety noe for menneskene rundt oss, så gjør det på den måten du kan!

Åse Lene