Kampen mot menneskehandel – Uke 4

Ukens tema: Release (Direkte oversatt betyr dette å “løslate”, men i denne sammenhengen handler det om hvordan mennesker blir reintegrert i samfunnet igjen etter å ha kommet ut av menneskehandel)

For å beskrive denne uken med ett ord må jeg si “følelsesmessig”. I løpet av de tre siste ukene hadde jeg sett og opplevd så mye at det tilslutt rant litt over for meg. Det var mange tårer og mye frustrasjon som måtte ut. Jeg husker spesielt at den ene dagen satt jeg med en følelse om at ingenting jeg gjorde var godt nok. Folk ville alltid ha mer og jeg strakk aldri til. For meg er trening den perfekte måten å få ut frustrasjon på. Etter å ha gjennomført en god treningsøkt kom jeg frem til at dersom ikke folk er fornøyde, så kan ikke dette være mitt problem. Jeg gjør mitt beste og det er alt jeg kan gi!

På skolen fikk vi besøk av en dame som heter Ruth fra Bloom Asia. Dette er en organisasjon fra Australia, men som holder til i Kambodsja. Der jobbes det med å integrere jenter som har opplevd traumer innen menneskehandel tilbake i samfunnet. Ruth hadde utrolig mye kunnskap om hvordan man kan hjelpe disse jentene. Hun lærte oss hvordan hjernene våre reagerer på slike opplevelser og forklarte at det finnes noen baner i hjernen som kortslutter når man blir minnet på ulike traumer. Reaksjonen man vanligvis får når man blir minnet på traumene er at man ikke klarer å fungere, eller at man får en utagering som man selv ikke forventer. For jentene som har vært ofre for menneskehandel og som på grunn av dette har traumer, er det viktig at de har et trygt og stabilt miljø rundt seg som kan hjelpe og støtte dem til å få tilbake livskvaliteten sin.

Ruth lærte oss også at det er viktig for oss som jobber med mennesker som har opplevd traumer å være “bevisste” på at det er deres historie å fortelle, ikke vår. Jentene må få eierskap over sine egne liv igjen. Her er nettsiden til denne organisasjonen dersom dere ønsker å lese mer om den: http://bloomasia.org

Vi var på bar outreach igjen denne uken og jeg fikk ett ekstra armbånd å gi til en jente. Jeg ønsket å gi dette armbåndet til jenta fra baren jeg besøkte den første uken jeg var i Thailand. Denne gangen fikk jeg en god og hjerteskjærende samtale med henne ved bruk av google translate. Hun fortalte meg at hun kom fra en fattig landsby ved navn Chantaburi som ligger på grensen mot Kambodsja. Flesteparten av jentene som er i Pattaya er fra denne landsbyen. Hun fortalte meg at hun var 25 år gammel og hadde en 11 måneder gammel sønn hjemme i landsbyen. Hun hadde ingen ønske om å jobbe i baren, men hadde reist dit for å tjene penger for å forsørge familien sin. Når hun fortalte historien sin, krevde det utrolig mye av meg å ikke begynne å gråte. Jeg kunne så sårt ønske at jeg kunne ta henne med meg og garantere henne at hun aldri mer behøvde å jobbe i baren, men så lett er det dessverre ikke. Jeg fikk i hvertfall gitt henne armbåndet som et tegn på at jeg brydde meg om henne. Etter besøket snakket jeg med noen av lederne mine og vi bestemte oss for å gå tilbake om en uke for å snakke med denne jenta om å reise fra baren. Dette møte vil jeg fortelle mer om i neste innlegg om uke 5. Denne kvelden kunne jeg ikke annet enn å gråte meg selv i søvn og be om at jeg kunne hjelpe denne jenta ut av situasjonen sin – hjelpe henne ut av grusomhetene og heller til noe trygt og stabilt.

Dagene gikk og når helgen kom reiste vi til Erawan National Park som lå 4-5 timer unna der vi bodde. Dette er en av de mest kjente nasjonalparkene i Thailand og den er kjent for de nydelige fossefallene sine. For å kunne se de ulike fossefallene (7stk) måtte vi følge en sti som førte oss oppover i fjellet. Vi parkerte bussen og startet ferden opp i fjellet. Vi var virkelig ikke forberedt på hvor langt det var til toppen, men turen var absolutt verdt det. Det var et stykke mellom hvert fossefall og de ble vakrere og vakrere for jo lenger opp i fjellet man kom. Vannet var helt spesielt, noen plasser var det lyseblått og andre steder var det nesten hvitt. Når vi endelig nådde toppen, svette og slitne og fikk sett det siste fossefallet, kunne vi ikke annet enn å hoppe uti vannet – ikke ut i fossefallet altså.. Det som skulle være et deilig bad endte med at alle fikk litt småpanikk da vi ble bitt av småfisk. På vei tilbake til bussen møtte vi på en ape. Dette ønsket jeg selvfølgelig et bilde av, men da jeg skulle ta bilde av de andre med apen, snudde den seg mot meg og forsøkte å hoppe på meg. Jeg klarte panisk å få den vekk og slapp unna med noen kloremerker på armen. Vi kom oss trygt ned fra fjellet og kjørte tilbake til Pattaya.

– Åse Lene 

#menneskehandel #reise #Thailand #skole #menneskerettigheter #menneskeverd #notforsale #sommer #misjonsarbeid #blogg #forebyggendearbeid #ape #tur #fjellet #fossefall #trening 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg